At folk som bor på Rykkinn synes det er et flott sted å bo, gode bomiljøer, folk kjenner hverandre, friluftsliv og frivillige foreninger og lag, flott natur - det begynner også å gå opp for folk andre steder i Bærum. Men debattinnleggene i går viste også ulikheter og at fortiden fremdeles sitter i hukommelsen hos mange, ikke som et skremsel, men som en del av historien - og kanskje en forklaring på dagens "Rykkinnkode".
Jubileumshilsen fra Olav
Og dette beskrives godt i diktet som Olav deklamerte som åpning på gårsdagens konferanse. Gjengis med tillatelse :
En dag for 50 år siden
i det som nå kalles før i tiden
sto en mann med ei saks og et ordførerkjede
han sa «Jeg har herved den glede
å erklære Rykkinn for åpnet"
så klipte han snora mens sola blinket i kommunevåpenet
Det var starten på et sosialt eksperiment
som ble lagt merke til og viden kjent
det gamle bondelandet skulle transformeres
skog og folk og fe urbaniseres
under Eineåsen skulle den vokse frem
vår nye boby, vårt nye hjem
Med like deler fremtidsoptimisme
idealisme og 70-talls modernisme
ble Rykkinn bygd som Bærums folkelige alibi
der folk fra øst og vest skulle være lykkelige og fri'
der praksis skulle følge teori
et sted der alle kunne bo og alle handle på KI
Og folk rykket inn
over de første årene ligger det et mytisk skinn
stedet fikk et frynsete rykte
noen turte ikke komme, andre ville flykte
men de fleste hadde kommet for å bli
spesielt forfattere, sosiologer og forskere i sosialantropologi
Men årene går fort
og for å gjøre en lang historie kort:
Stedet er blitt helt normalt
folk flest vet forskjell på rett og galt
mye er bra og noe kunne vært bedre
stort sett trives både barn og mødre og fedre
Her fins folk i alle regnbuens farger
mange blide og noen få som forarger
folk fra 1000 nasjoner
omtrent like mange menn som koner
noen er vi glade i, og noen er vi lei'a
noen er tørrpinner og én og annen er nesten like morsom som Harald Eia
Hver dag fylles barnehage og skole opp med små
de skal lære seg å krype før de kan gå
Alle er unge før de gradvis blir eldre
plutselig en dag er de verdens beste besteforeldre
Her er nordlendinger og striler og folk fra Møre
noen har det drittravelt og noen har nesten ingen ting å gjøre
De fleste er sterke og sunne, noen syke og svake
noen holder til på Fram i håp om å komme sterkere tilbake
På Rykkinn finner de fleste veien hjem
men noen går seg vill i gangveiene og finner ikke frem
til svømmehall og bibliotek
kjøpesenter med kafe, frisør og apotek
til slutt får de kanskje helt hetta
og søker ut i åpent lende på Bergersletta
Vi har post-i-butikk, bensinstasjon og grendehus
noen som sliter med gjelda og andre som lever i sus og dus
noen bor lengst nede og andre lenger opp
alle går tur med hunden og alle møtes på COOP
Alle er her for å trimme og jogge og leve og bo
de fleste pendler - med sykkel, bil, 151 eller 152
Nei, dét var før, dét
nå er det 160 eller eller 160E
Men folkeaksjonen for bevaring av kollektivtilbudet er ikke lagt ned.
Ja her er det plass til alle
omtrent 15 tusen i tallet
gamle tanter
farende fanter
gærninger og streite
kalde og heite
beskjedne og frekke
folk som bor i blokk, rekkehus og enebolig på Brekke
Noen har balkong med plass til ei blomsterkasse
noen synes ei terrasseblokk er akkurat passe
noen har bygd ei diger flytebrygge av en terrasse
Noen har en hang til det urbane
noen bor på landet med høns og en hane
men ingen har endestasjon for T-bane
Da er ingen flere nevnt
men heller ingen glemt
verken skolekorps, Valborgs eller Olsen-banden
som hver 17. mai har fått skoa på lenge før Fanden
Ei heller har vi glemt vår aktive menighet
som bygger Rykkinn-identitet herfra og til evighet
heller ikke BVIF, vår idrettsforening
som skaper tilhørighet gjennom trening
eller vår velforening
som alltid er på hugget og har en kvalifisert mening
Vi glemmer heller ikke de som sitter på kafé
for å finne noen de kan prate med
eller bare fordi de liker kaffe og venter på at noe skal skje
Vi har heller ikke glemt de som er på tur
i Rykkinns frie og flotte natur
eller de som gjerne vil, men har mista trua
på at de fremdeles orker turen opp til Solfjellstua
For vi kan ikke ta med alt og alle som gjør Rykkinn spesiell
nemlig du og jeg, alle vi, som morgen, middag og kveld
fyller våre omgivelser med liv og røre
med alt vi har å bestille og alt vi har å gjøre
det er vi som gjør Rykkinn unik og hel
det er vi som er Rykkinns sjel
For følelsen av å høre til defineres ikke på et skrivebord
lykken kan ikke vedtas på et byplankontor
lykken er det som skjer, det du gir og det du får
lykken er mulig så lenge Eineåsen står
Lykken på Rykkinn er klar for de neste 50 år
